Flatskjerm til alle

Åtte av ti nykjøpte fjernsynsapparater i 2006 var flate. I år vil andelen øke til 98,5 prosent, ifølge prognoser fra Stiftelsen Elektronikkbransjen. Jeg har ikke skjønt dette hysteriet rundt flatskjermer. Jeg mener – hvor flate må de egentlig være? Flate nok til å henge opp på veggen? Jaha, og hvorfor det? TV-bordet kan man jo uansett ikke kaste, så lenge TV’en er koblet til en haug annen hardware som DVD-spiller, parabolbokser, bokser for digital-TV, X-bokser eller andre spillkonsoller. De kan man ikke henge opp på veggen, og det ser ikke akkurat ut som om det blir færre multimediadingser i årene fremover. Tvert i mot. Det går noen år før man kaster den gamle videospilleren, så lenge den fungerer og man har samlet en fin stabel med gode videofilmer opp gjennom 80- og 90-tallet. Spillkonsollene kaster man heller ikke før man må, siden nye konsoller sjelden er kompatible med de gamle, slik at de usannsynlig dyre spillene ikke kan brukes på nye spillmaskiner. Og, nye spillmaskiner må man ha. Grafikken og kapasiteten til spillene øker eksplosivt fra hver konsollversjon som Nintendo eller Playstation kommer med, og noe annet nytter det ikke å overbevise barn av i dag. De er fullt oppdatert og spiller skjorta av deg allerede fra 8-årsalderen.

Da vårt TV takket for seg for noen måneder siden (til stor glede for de mannlige beboerne i huset), investerte også vi i et stort flatscreen, widescreen TV i gigantformat. Veldig anvendelig når familien er samlet for å se den siste Harry Potter-filmen, men ikke like anvendelig til hverdags. For å si det sånn; hvor stor utgave av Anne Grosvold trenger man egentlig inn i stua si en avslappet fredagskveld? Nå begynner jeg å forstå tabloidkanalenes behov for å ansette selv værdamer som egentlig er fotomodeller. Skal man få med seg værmeldingen i 2x1 meter, så bør i alle fall damene være smekre. Jeg har hørt at det finnes værdamer i USA som kler av seg i løpet av værmeldingen. Da gjør det ikke noe om metrologisk institutt melder feil annen hver dag, slik de har gjort det i sommer. På den andre siden kan det være vanskelig å forklare minstemann at damene på TV kler av seg. Om det da ikke er det naturligste i verden for en 6-åring, man kan jo aldri vite.

Damer håndterer husets dingser på ymse måter. Lav WAF, konstaterer min bedre halvdel når han kommer hjem med enorme rørforsterkere eller et gammelt hammon-orgel (!). WAF står for wife acception factor, og dingser som ikke aksepteres av konen havner ofte på utsiden av huset. I mitt hus havner de som regel i kjellerens data- og gitarrom. Jeg ser imidlertid på meg selv som relativt tolerant, og lar meg overraske over enkelte medsøstres harde regime. Toppen av alt var en venninne som til og med hadde fått mannen sin til å montere høytalerne oppå gardinbrettet – behørig gjemt bak noen stueplanter. Toppen av alt var at mannen hennes jobbet med lyd og sikkert ville prioritert musikalsk gjengivelse fremfor estetikk. Nåja, jeg skal vel ikke si noe. Det er nemlig en type dingser som gjør til og med denne damen vred, og det er fjernkontroller. Hvor mange fjernkontroller må man egentlig ha? Og hvorfor i alle dager finner man aldri den fjernkontrollen man trenger? Bare for å se TV trenger vi 2 fjernkontroller som skal håndteres i riktig rekkefølge, noe jeg mente var en garanti for at ungene ikke fant frem til skumle TV-kanaler når vi ikke var der. Der tok jeg jaggu feil. Det er utrolig, at 6-åringer som knapt kan kle på seg og i ikke en gang kan spise middag uten å søle ut over hele spisestuen, fint klarer å sjonglere med 4-5 fjernkontroller til TV, DVD, parabolanlegg og X-boks. Antakelig er ungene designet slik at det tar minst tre år før de blir pottetrent, men bare noen timer til de håndterer til og med det mest kompliserte, tekniske utstyr.

Svigermorrommet skal snart gjenbrukes, siden hun har flyttet inn i egen bolig. Diskusjonen har gått høyt om hva man skal bruke rommet til. Kino, har ungene bestemt. Spillrom er gemalens forslag. Jeg ser for seg enorme diskusjoner rundt dingser og plasmaskjermer og de nyeste spillkonsollene fremover. Og mor selv? Jeg ønsker meg et godt gammeldags flipperspill. Mest for min egen del, men også litt for å lære ungene at spillmoro ikke bare er digital moro. Vel er det mange flotte dingser i butikkene som man kan fylle huset med, men ingenting slår de gamle brettspillene, - eller et gammelt flipperspill.