Det å kjøpe hus er noe av det tryggeste man kan gjøre. Du står der med nøkkelen i hånden og vet at HER kan du være så lenge du vil. Her kan du regjere så mye du vil. Låse døra om du ikke vil snakke med noen. Krølle deg sammen i godstolen og nyte en kopp te en kald vinterkveld – uten at noen krever noe ytterligere av deg. Spille den musikken DU vil, henge opp postsekker som gardiner om du ønsker det, og innrede i akkurat den stilen du selv vil. En mann er hans borg, og kvinnens lune rede.
Så feil kan man ta. Så ufattelig feil kan man ta. Et ubetenksomt øyeblikk kan gjøre redet ditt om til en ridderborg i krigstid. Og da snakker jeg ikke om at du glemte å låse døren slik at hele byens narkomane har dealet og festet på stuegulvet ditt. Nei, da snakker jeg om øyeblikket som førte til den dagen du endelig kommer hjem fra sykehuset og setter fra deg familiens nyankomne i entreen. Eller, rettere sagt; det uvitende og forhåpentligvis umælende lille uskyldsvesenet har allerede endret leiligheten betraktelig. Barnevognen står parkert i gangen, babyklær ligger pent brettet sammen i den nye stellebordskommoden, en barneseng er plassert ved dobbeltsengen og stuen er pyntet med uroer, vippestol og leketeppe.
Og enda har man kun en liten anelse om hvor okkupert leiligheten egentlig er blitt. Babyene ligger der man har lagt den, forhåpentligvis fremdeles umælende. Babylekene er jo for så vidt dekorativ, og barnevognen kan man sette i oppgangen til ergrelse for naboene. Slike babyer er jo så søte så lenge. HAH! Så ufattelig feil kan man ta. Noen få måneder etter – som for øvrig føler som nanosekunder for en mor i ammetåke og en far i babysjokk, er katastrofen et faktum. Leiligheten tilhører ikke lengre de som står oppført som eiere på likningen. På mange måter kan man si at det ikke lengre er en bolig, men et åsted. Barnet beveger seg. Det river ned alt som den får tak i. Biter sundt bøker, plater og videokassetter dersom de uheldigvis er plassert for lavt i terrenget, og kaster leker veggimellom. Kjøkkenet er ikke lengre åsted for hyggelige vennesammenkomster a’la Jamie Oliver, men et katastrofeområde der mat flyr veggimellom, kopper knuses og melken alltid finner en vei ut av glasset. Soverommet, som fremdeles rommer barnesengen i og med at knøttet fremdeles våkner tre ganger hver natt og mor synes det er for strevsomt å jobbe seg ut av senga for å amme, er fratatt all romantikk og erotikk. Bare for en liten stund til, sier mor beroligende til far, som slett ikke blir beroliget, men som endelig begynner å forstå hvor forandret boligsituasjonen egentlig er blitt.
Interiørarkitekter tror det er maling og møbler som skaper ett rom. Vi andre vet bedre. Bare homofile trendsettere klarer å holde stilen, enten det er italiensk hvitt eller moderne minimalistisk. Alle andre har problemer bare med å finne bordet under alle avisene, rydde bort en brøkdel av lekene eller overtale tenåringsgutten om å slutte å mekke sykkel i stua. For ikke å snakke om hvilken enorm pedagogisk utfordring det er å få barn i en hvilken som helst alder til å rydde eget rom, eller brette sammen egne klær. Sånn er det bare, og det vet vi. Men det går sjelden opp for en før det er for sent, og du må innse at boligdrømmen ble noe helt annet enn det du først trodde da du stod der med nøkkelen i hånda.
Innlegg
