Med to barn i skolealder, fulltidsarbeid og pendling er det så vidt man klarer å holde hodet over vannet. I det siste har jeg gjort meg noen refleksjoner om hvordan man i Norge organiserer ungenes fritid, der store grupper faller utenfor og mye arbeid legges på foreldrene. Denne måten å organisere på kan neppe gagne integreringen, og fører til at de ressurssvake ungene som virkelig trenger noe å gjøre på fritiden, faller utenfor.
Jeg har en unge på Liungen. Utgiftene der er rundt 1700,- i medlemskap, pluss utstyr og pluss påtvungne lodder/bonusbøker og lignende . Overkommelig for de fleste, men likevel en del penger for de som har flere barn eller lite å rutte med. I tillegg kommer dugnadsinnsatsen. Det er foreldrene som gjør det praktiske i Liungcupen, som står i kiosker ellers i året, lager vaffelrøre som leveres i bøtter og spann og som er trenere for de mindre aldersklassene. I tillegg kommer kjøring til og fra trening og cuper.
Mitt eldste barn trener håndball på Reistad. Utgiftene der er omtrent det samme som på Liungen, og belastningen med kjøring er omtrent den samme. Også her er det foreldrene som stiller opp som trenere. Dugnadsarbeidet er stort sett å være hallvakt på St.Hallvardhallen. Vaktene kan være lange og tunge. Jeg har vært alene en søndag fra 15.00 – 22.00 med ansvar for kiosk, hall, penger, rydding og vasking etter cup og diverse bedriftsidrettslag. Et arbeid jeg ellers ikke ville gjort uansett om jeg hadde fått svært godt betalt for det.
Det har slått meg at det knapt nok er en ikke-vestlig forelder eller barn på disse cupene og treningene, noe som er merkelig i og med at andelen innvandrerbarn i Drammen og Lier er høy. Noen kommer innom og trener alene eller sammen med en kompis på utsiden av banen en stund, før de pakker sammen det de måtte ha av utstyr og drar hjem igjen. Ballbingene på skolen er mye mer brukt av innvandrerbarna enn de påkostede hallene og banene vi har. Få av disse barna kan dermed benytte seg av kompetansen som idrettslagene sitter med, og få kan bryne seg mot andre lag med en rettferdig dommer på banen.
Jeg tror at grunnen til at man finner innvandrerbarna i ballbingene og de norske barna på cuper og treninger er nettopp vokseninnsatsen. For noen kan nok også den økonomiske inngangsnøkkelen være for høy. I et flerkulturelt samfunn bør vi diskutere om dette er en ønsket utvikling. Bidrar organiseringen av ungenes fritid til integrering? Får innvandrerbarna de mulighetene de fortjener? Hva er alternativet deres når egenlek i ballbingene blir for kjedelig og lite utfordrende? Hjelper det at ungene går i samme klasse, når de ikke er sammen på fritiden? Jeg mener at samfunnet i dag må ha råd til en meningsfull fritid for alle barn, uten at all belastning – både økonomisk og i forhold til arbeidsinnsats – legges på foredrene. Med dagens måte å organisere fritiden på er det bare de barna med ressurssterke foreldre som kan forvente å få delta på organiserte fritidsaktiviteter.
Innlegg
