Som journalist bruker jeg blogger ofte for å holde meg informert, finne konkret informasjon og se hva som rører seg. På samme måte som jeg bruker nettsamfunn. Gode gravejournalister (og da mener jeg ikke meg selv) må i dag bruke alle kilder de kan finne. De som er eksperter på noe kommer langt med å legge ut det de kan på nett, noe for eksempel Espen Andersen gjør forbilledlig. Ulempen er at nettet er fullt av tomprat. Særlig gjelder dette bloggsfæren. For å skille skitt fra kanel må man enten vite hva som er bra, bruke sider som sonitus eller abonnere på de gode bloggene. Her tror jeg det kommer bedre teknologiske hjelpemidler fremover.
Dagfinn Nordbø startet en voldsom debatt i bloggverdenen med sin Aftenpostenkommentar "Lenge leve debatten" http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2608502.ece
I motsetning til mange andre, valgte Nordbø å forsette debatten i bloggene som kritiserte ham, som i Marias blogg: http://syvforlykke.wordpress.com/2008/08/25/dagfinn-nordb%C3%B8-du-gar-ikke-langt-nok/
og Heidis: http://hvahunsa.wordpress.com/
For ikke å glemme at Nordbø også deltok i Aftenpostens debatt. Noe som beviser at han virkelig engasjerer seg i saken. Jeg har også lenge fulgt med i blogg-utviklingen etter det store blogg-hypet for noen år siden.
En utfordring er at nettmedier oppfordrer til debatt rundt konkrete tema og saker, men journalister gidder sjelden å svare på kritikken som kommer opp. Honnør for Dagfinn Nordbø som gidder å være med i egen debatt. Jeg synes heller ikke at han forurenser debatten, selv om han kanskje bryter noe nettiquette. Det har forresten irritert meg lenge at bloggere er så ivrige på å arrestere hverandre for for eksempel skrivefeil. Jeg mener dessuten at en av metodene vi kan bruke til å blogge bedre, er å bruke fullt navn når vi kan - dvs når vi skriver noe vi uansett kan stå inne for. Jeg bruker nick (som forsåvidt ikke er hemmelig) når jeg skriver noe som jeg ikke vil ha søkbart på navnet mitt. Det er naturligvis en utfordring, at man ikke alltid vil ha kritiske ytringer poppende opp i google til alles forlystelse.
En annen utfordring er at sladder så lett går over nettet. Når VG skriver om en 50-årig askeradvokat (som er medlem av en motorsykkelklubb og meldte seg til styrkebrønnen) som skyter mot asylmottak er det naivt å tro at ikke nettbrukere anno 2008 begynner å lete etter hvem det er snakk om. Da kan man lete på de parametrene man har fått, eller man kan klikke seg inn på hegnaronline for å se hvem som publiserer navnet først. Som regel tar det få timer før slike offentlige hemmeligheter er ute. Særlig når det gjelder offentlig sladder tror jeg journalistene vil tape kampen om leserne. Hvorfor la informasjonen bli redigert av bedrevitende mediefolk, når man finner mye mer informasjon på egen hånd?
Innlegg
