Kjøp noe maskulint til jul

Hvorfor i alle dager er det bare kvinner som får lov til å innrede familiens hjem? Ungkarer får selvsagt lov til å innrede sin egen hule. Det gjør de med brask og bram, ved hjelp av gamle øl-reklamer, pokaler fra en svunnen idrettskarriere og gjerne et gammelt elghode de har arvet fra bestefars jakthytte. Ungkarshuler er ofte mørke, rotete og ikke minst spennende. Her finner man mye som godhjertede kvinner har forært dem gjennom flere tiår. Her er gjerne mors gardiner, rekonstruksjoner fra en veletablert søster og små pyntegjenstander fra ulike eks-kjærester. Jeg ødela en gang en pent pyntet tegnestifteske som tilhørte en kjæreste av meg for minst ti år siden. Esken var pyntet med tegnestifter, som jeg plukket ut og la på plass igjen. Resultaten var at jeg fikk meg en skikkelig overhaling. Den hadde han fått av en velmenende kvinne, og jeg hadde ingenting med å ødelegge den.

Vi jenter kan kanskje synes ungkarer har mye rask i leiligheten sin, at den er dyster og lite bevaringsverdig. Kan så være, men det er jo slik de har valgt å bo. Kanskje det rett og slett er deres smak. Koselig, som Kjetil Rolness ville ha sagt det. Kanskje er homsepartuljen nettopp det - homser som partuljerer for en mer kvinnelig interiørsmak. Spør man menn selv, får man ofte litt vage svar. "Det er bare blitt slik" og "jeg bor jo bare her". Trenger de egentlig å unnskylde seg? Har vi jenter forbrudt oss mot den mannlige smak?
Jeg mener meg å være liberal, også på interiørfronten. Det er ikke bare min smak som skal gjenspeiles, og dessuten har vi en stor bolig med minst ett rom som kan være bare hans. Det er stablet til taket med gamle datamaskiner, musikkutstyr og rørforsterkere (!). Dessuten henger det en pinup-kalender på korktavla og et innrammet reklameskjøte frå whiskyprodusenten Laphroaig. Vi kan etter sigende dra til Skottland og få en gratis drink for hvert år han har hatt skjøtet. Hører han meg klage over rot og dårlig smak? Neida. Man, da han skulle bestemme sofa i stua ble jeg noe mer skeptisk.

Han ønsket seg en gedigen chesterfield-salong i ekte lær, håndsydd i England. Og, når jeg sier gedigen, så mener jeg gedigen. Som sagt, så har vi plass nok. Men, ville jeg ha en tung, dyster og mildt sagt maskulin salong som brettet seg ut over halve gulvarealet? Som den gode ektefellen jeg nå en gang mener at jeg er, så tok jeg ut mine surt opptjente sparepenger og kjøpte salongen over alle salonger. Nå kunne jeg ikke tenke meg å bli kvitt den. Vel er den ruvende og mørk, men det er dit alle setter seg for den gode samtalen eller et godt glass whiskey. Dessuten er den uovertruffen til å sove i når gemalen snorker og jeg trenger et alternativ til senga.
Apropos sofa - er det noe barnefamilier sliter ut, så er det nettopp sofaen. I løpet av de siste 8 årene har vi kjøpt en vaskemaskin, en oppvaskmaskin og ikke en eneste stekeovn (den fulgte med huset). Det skal også nevnet at vi har 70 år gamle lenestoler stående som er i full bruk, og som holder seg usedvanlig godt. Sofaer har vi derimot kjøpt 5 stykker av på 8 år. Med unntak av chesterfielden som nok holder til Dovre faller, så er alle blitt slitt ut i løpet av måneder. Nå er vår fjerde TV-sofa utslitt, og vi har ventet i fire måneder (!) på ny sofa. Ikke fra Ikea, men fra Living. Imens faller mor ofte gjennom trepinnene som skal holde putene (og meg) oppe, gjerne midt i fredagskrimmen. Hvor lenge den neste sofaen holder før den er hoppet i stykker, tilskitnet med godterikliss og frastjålet alle sofaknapper og annet pynt vet ikke jeg, men det varer sikkert bare måneder. Den verste sofahistorien jeg har er da min mann kom opp fra dusjen og ungene hadde fordelt en hel smørpakke jevnt utover den italienske designsofaen vi hadde kjøpt av noen barnløse bærumsfolk. La meg si det slik, mannen min måtte ty til en ostehøvel for å få spadd opp gørra. Men, kastet vi ut vidunderet etterpå? Neida, ikke før to år etter smørhistorien, og etter utallige forsøk på å lappe huller og vaske bort barnetegninger og sjokoladeavtrykk. Naboen kom gledestrålende ned til oss og fortalte at de hadde kjøpt ny designsofa til 17 000,-. De har en liten en på 3 måneder som "bare er søt", og jeg tenkte i mitt stille sinn at det ikke finnes noen som er så totalt naive som foreldre som venter barn, eller som har babyer i sovefasen. De vet - heldigvis - ikke hva de går til.

Lykken er noe nytt

Livet har blitt mye morsommere med Iphone. Før jeg fikk meg Iphone, fikk jeg meg en basenjivalp. Livet ble mye morsommere med en basenjivalp, men mye av livet mitt tilbringer jeg andre steder enn med ham, og da var det frustrerende å ikke kunne vise resten av omverdenen hvor fantastisk morsom, søt, flink og tillitsfull denne basenjien egentlig er. Nå kan jeg det. Istedenfor å dra frem et lurvete papirbilde fra lommeboka (hvem bruker papirbilder – eller lommebøker lengre?) drar jeg nå frem min Iphone 4 i tide og utide. Gjerne til fremmede. Vil du se min søte Castor? Her er bilder av ham med og uten mariusgenser! Hvem kan si nei til et helt fotoalbum med hundebilder på mobiltelefonen? Ikke mine venner, i alle fall.

Livet er også blitt mye enklere med Facebook. Vi har opprettet en egen facebookgruppe for kullet Bushongo C slik at vi kan dele nyheter, bilder og sladder. Jo visst – vi treffes i ”real life” også i ny og ne – så nerdete er vi ikke. For hundene er det viktigste å kunne springe formålsrundt etter hverandre i snø, vann og høstblader. De driter i Facebook og Iphone, selv om jeg har en mistanke om at Castor forstår når han blir fotografert, selv om jeg bruker telefonen min til formålet. Han formelig poserer med et faraoaktig uttrykk i ansiktet.

Aller morsomst er det når man kombinerer alle disse nye teknologiene og mulighetene. Jeg tok med meg Castor til den lokale bygdeborgen her om dagen. Snøen lå tett på bakken, ingen hadde tråkket seg opp den bratte stien og jeg kunne slippe Castor fri og la han leke i snøen så mye han bare lystet. Med utsikt over hele Drammen by øvde vi på innkalling, og basenjien bykset fra snøhaug til snøhaug. En nydelig opplevelse som bare MÅ deles, ikke sant? Jeg tok opp Iphonen min, satte på HD-videoopptakeren og filmet en kort innkallingssekvens, logget meg på Facebook og la den direkte ut på Bushongogruppen vår. Dermed kunne alle se og kommentere klippet mens Castor og jeg basket oss ned fra toppen vår. Vel nede var vår aller beste nabo på besøk, og jeg kunne vise ham klippet på telefonen. Naboen kunne ikke skjønne at dette var noe man måtte dele med resten av verden, men det skjønte vår østerrikske gruppevenn Barbara, som takket for klippet. Glede dem som gledes vil, sier nå jeg...