Rundvask til jul og 7 sorter? Glem det!

! Det er besteforeldregenerasjonen som holder på med slikt, spør du meg. Vi rekker knapt å støvsuge til jul, men så tar vi det rolig også, da. For meg er det desember og april som er de fineste månedene. Da koser jeg meg med detaljene og venter på noe godt som garantert kommer før måneden er omme. Alt som lukter av slit holder jeg meg langt unna. Ikke en gang kakebaking står på programmet. Min bedre halvdel foretrekker whisky og peanøtter. Ungene roper etter godteri og selv burde jeg ikke spise kaker i det hele tatt.

Når desember kommer skal alle juleforberedelsene bare være gøy. Alle julegavene er handlet inn i november – eller aller helst i oktober på høstsalget. Så kan vi kose oss med Jul i skomakergata – eller hva NRK måtte finne på av nye adventserier. Vi kan skrive morsomme små julekort og lese om alle som stresser seg gjennom adventstiden. I helgene kan vi invitere til julegløgg og samlebåndsproduserte pepperkaker (de smaker uansett best), og besøke bekjente vi knapt har sett det siste året under dekken av at vi skal overlevere julegaver. Da ryddes det ikke bare tid i en travel hverdag, men det oser over av hyggelig røkelse og barnehagebakte småkaker.

For syns skyld baker vi pepperkakemenn eller vestlandske kakemenn sammen med svigermor. Så kan far fotografere ivrige barn som maler modernistiske streker på lett forvridde griser og hjerter, og vi kan også i år dokumentere barndommens hjemlige jul. For noen år siden var det forresten bare så vidt ikke kakeseansen endte på legevakten. Ikke visste jeg at hjortesalt bakt i ovn er en vederstyggelighet for astmatiske småbarn, og vi skjønte ikke hvorfor 5-åringen ble sykere og sykere for hvert brett som kom ut av stekeovnen. Men, på bildene ser det idyllisk ut, og det er jo det viktigste…

En større suksess ble julekortproduksjonen. Det er nemlig en fast tradisjon å lage ubehjelpelige gaver eller kort som besteforeldre og onkler kan belemres med. Så lenge de kommer fra barnehånd, er det ingen som har lov til å klage. I fjor laget vi julekort med ekte oljemaling, og minstemanns kunstevner fikk blomstre fritt. Her må jeg legge til at de vellykkede julegavene aldri forlater huset, men beslaglegges av mor og far. Da 4-åringen skulle male ”sirkus” på vårt gamle dusjforheng, ble resultatet så godt at vi hengte det usignert opp på paradeplass i stua. Besøkende ser ikke forskjell på ”sirkus” og våre mer kostbare malerier, og tolker verket dit hen at motivet er religiøst og forestiller Josef og Maria ved Guds port. Det sier vi sjelden noe på.

En juletradisjon jeg ikke har fått familien med på, er kirkebesøk på julaften. Min livspartner er en så stor motstander av statskirken at han ikke en gang vil melde seg ut av den, siden han nekter å melde seg ut av noe han ikke har meldt seg inn i! Da er det bare å håpe på ungene, men i fjor fikk jeg klar beskjed av eldstemann om at kirken ville han ikke gå i, for der hadde han allerede vært sammen med klassen…

Min sterkeste assosiasjon til jul er alle de årene jeg jobbet i Posten og sorterte julekort og julegaver så støvføyken stod i flere uker. Med juleradio i ørene og andres juleønsker i hendene kom julestemningen snikende tidlig i desember. Barndommens jul ble feiret i familiens generasjonshus med 7-9 voksne, 7-10 barn og julegaver til midt på treet. Det var gøy for oss ungene, men jeg er glad jeg slipper moroa nå. Det holder med en besteforeldre eller to, og to småinger som spinner rundt på gulvet og får alle sine juleønsker oppfylt.

Meningsfull fritid for alle?

Med to barn i skolealder, fulltidsarbeid og pendling er det så vidt man klarer å holde hodet over vannet. I det siste har jeg gjort meg noen refleksjoner om hvordan man i Norge organiserer ungenes fritid, der store grupper faller utenfor og mye arbeid legges på foreldrene. Denne måten å organisere på kan neppe gagne integreringen, og fører til at de ressurssvake ungene som virkelig trenger noe å gjøre på fritiden, faller utenfor.
Jeg har en unge på Liungen. Utgiftene der er rundt 1700,- i medlemskap, pluss utstyr og pluss påtvungne lodder/bonusbøker og lignende . Overkommelig for de fleste, men likevel en del penger for de som har flere barn eller lite å rutte med. I tillegg kommer dugnadsinnsatsen. Det er foreldrene som gjør det praktiske i Liungcupen, som står i kiosker ellers i året, lager vaffelrøre som leveres i bøtter og spann og som er trenere for de mindre aldersklassene. I tillegg kommer kjøring til og fra trening og cuper.
Mitt eldste barn trener håndball på Reistad. Utgiftene der er omtrent det samme som på Liungen, og belastningen med kjøring er omtrent den samme. Også her er det foreldrene som stiller opp som trenere. Dugnadsarbeidet er stort sett å være hallvakt på St.Hallvardhallen. Vaktene kan være lange og tunge. Jeg har vært alene en søndag fra 15.00 – 22.00 med ansvar for kiosk, hall, penger, rydding og vasking etter cup og diverse bedriftsidrettslag. Et arbeid jeg ellers ikke ville gjort uansett om jeg hadde fått svært godt betalt for det.
Det har slått meg at det knapt nok er en ikke-vestlig forelder eller barn på disse cupene og treningene, noe som er merkelig i og med at andelen innvandrerbarn i Drammen og Lier er høy. Noen kommer innom og trener alene eller sammen med en kompis på utsiden av banen en stund, før de pakker sammen det de måtte ha av utstyr og drar hjem igjen. Ballbingene på skolen er mye mer brukt av innvandrerbarna enn de påkostede hallene og banene vi har. Få av disse barna kan dermed benytte seg av kompetansen som idrettslagene sitter med, og få kan bryne seg mot andre lag med en rettferdig dommer på banen.
Jeg tror at grunnen til at man finner innvandrerbarna i ballbingene og de norske barna på cuper og treninger er nettopp vokseninnsatsen. For noen kan nok også den økonomiske inngangsnøkkelen være for høy. I et flerkulturelt samfunn bør vi diskutere om dette er en ønsket utvikling. Bidrar organiseringen av ungenes fritid til integrering? Får innvandrerbarna de mulighetene de fortjener? Hva er alternativet deres når egenlek i ballbingene blir for kjedelig og lite utfordrende? Hjelper det at ungene går i samme klasse, når de ikke er sammen på fritiden? Jeg mener at samfunnet i dag må ha råd til en meningsfull fritid for alle barn, uten at all belastning – både økonomisk og i forhold til arbeidsinnsats – legges på foredrene. Med dagens måte å organisere fritiden på er det bare de barna med ressurssterke foreldre som kan forvente å få delta på organiserte fritidsaktiviteter.

Blogg eller ikke blogg

Som journalist bruker jeg blogger ofte for å holde meg informert, finne konkret informasjon og se hva som rører seg. På samme måte som jeg bruker nettsamfunn. Gode gravejournalister (og da mener jeg ikke meg selv) må i dag bruke alle kilder de kan finne. De som er eksperter på noe kommer langt med å legge ut det de kan på nett, noe for eksempel Espen Andersen gjør forbilledlig. Ulempen er at nettet er fullt av tomprat. Særlig gjelder dette bloggsfæren. For å skille skitt fra kanel må man enten vite hva som er bra, bruke sider som sonitus eller abonnere på de gode bloggene. Her tror jeg det kommer bedre teknologiske hjelpemidler fremover.

Dagfinn Nordbø startet en voldsom debatt i bloggverdenen med sin Aftenpostenkommentar "Lenge leve debatten" http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2608502.ece

I motsetning til mange andre, valgte Nordbø å forsette debatten i bloggene som kritiserte ham, som i Marias blogg: http://syvforlykke.wordpress.com/2008/08/25/dagfinn-nordb%C3%B8-du-gar-ikke-langt-nok/

og Heidis: http://hvahunsa.wordpress.com/

For ikke å glemme at Nordbø også deltok i Aftenpostens debatt. Noe som beviser at han virkelig engasjerer seg i saken. Jeg har også lenge fulgt med i blogg-utviklingen etter det store blogg-hypet for noen år siden.

En utfordring er at nettmedier oppfordrer til debatt rundt konkrete tema og saker, men journalister gidder sjelden å svare på kritikken som kommer opp. Honnør for Dagfinn Nordbø som gidder å være med i egen debatt. Jeg synes heller ikke at han forurenser debatten, selv om han kanskje bryter noe nettiquette. Det har forresten irritert meg lenge at bloggere er så ivrige på å arrestere hverandre for for eksempel skrivefeil. Jeg mener dessuten at en av metodene vi kan bruke til å blogge bedre, er å bruke fullt navn når vi kan - dvs når vi skriver noe vi uansett kan stå inne for. Jeg bruker nick (som forsåvidt ikke er hemmelig) når jeg skriver noe som jeg ikke vil ha søkbart på navnet mitt. Det er naturligvis en utfordring, at man ikke alltid vil ha kritiske ytringer poppende opp i google til alles forlystelse.

En annen utfordring er at sladder så lett går over nettet. Når VG skriver om en 50-årig askeradvokat (som er medlem av en motorsykkelklubb og meldte seg til styrkebrønnen) som skyter mot asylmottak er det naivt å tro at ikke nettbrukere anno 2008 begynner å lete etter hvem det er snakk om. Da kan man lete på de parametrene man har fått, eller man kan klikke seg inn på hegnaronline for å se hvem som publiserer navnet først. Som regel tar det få timer før slike offentlige hemmeligheter er ute. Særlig når det gjelder offentlig sladder tror jeg journalistene vil tape kampen om leserne. Hvorfor la informasjonen bli redigert av bedrevitende mediefolk, når man finner mye mer informasjon på egen hånd?

Hvor fleksibelt kan det være?

Interiørarkitekter, arkitekter og forskere jobber med fleksible løsninger i trange boliger, men forslagene de til nå har kommet med holder bare ikke mål. Ikea stabler kasser oppå hverandre og plasserer barnesenga over skrivepulten. Skanska bygger med Boklok enkle leiligheter med utvendig svalgang med det de kaller fleksible innrednings- og møbleringsløsninger. Pinglete, spør du meg. Skyvedører mellom to rom og ”living in a box” er ikke akkurat nytenkende. Når kommer de virkelig visjonære interiørarkitekter og arkitekter?

Vi ønsker oss en bolig som virkelig er fleksibel. Om høsten trenger vi for eksempel en ekstra stor gang til alle støvler, sherox’er, regntøy og parkdresser. Vi trenger en entré stor nok til at både mor og far kan ta i et tak når små fingre ikke klarer med knapper og glidelåser. Den skal ha et innlagt, lavt badekar for å skylle av sølete regnklær, sykler og hunder, og et varmeskap for å tørke våte joggesko. Mor og far må dessuten kunne jobbe samtidig uten den irriterende knuffingen på grunn av plassproblemer tidlig på morgenen. Samfunnsøkonomisk vil fleksible entreer lønne seg også på kort sikt. Mor og far vil bli mye mer effektive på jobb etter å ha hatt en rolig morgen uten gråt og tenners gnissel, og skilsmissetallene ville følgelig ha stupt. Alle prater om nødvendigheten av en god frokost, men ingen fokuserer på viktigheten av at man får barna trygt på skole og i barnehage uten å ty til håndgripeligheter.

Om vinteren trenger man en stor peisestue til å varme familien med, og boder til å slenge fra seg slalomutstyr, kjelker, ski, skøyter, akebrett og annet vintersportsutstyr. Er du skikkelig uheldig, trenger du dessuten plass til en snøfreser eller noe annet å skyfle bort snøen med. At vintersportsutstyr til familien koster det hvite i øyet er noe alle har forsonet seg med, men hvor i alle dager skal man gjøre av alt nødvendig utstyr man har investert i? En fleksibel utebodløsning mangler totalt. Man kunne for eksempel tenke seg en sammenleggbar, utvendig bod som selv utvider seg ved hjelp av en varmesensor. Når nattetemperaturen kryper under null, bretter den seg ut og huset er klargjort for vinteren.

Etter en kald og mørk vinter trenger man egentlig ikke bolig i det hele tatt. Da er alle klare til å være ute blant kvitrende fugler og knoppskytende planter. Den fleksible bolig tar selvsagt hensyn til det, og veggene kan lett fjernes for å bringe naturen inn i boligen, som det så fint heter i den kulørte interiørpressen. Noen arkitekter har allerede innført skyvedører i glass for stuen, men hvorfor stoppe der? Hvor deilig er det ikke å spise ute, sove ute og bade ute? Jeg er sikker på at smarte arkitektstudenter kan hoste opp noen gode løsninger som både ivaretar isolasjonsstandarder og behovet for å skjerme seg for naboen.

På sommeren trenger man store verandaer eller grøntarealer like utenfor stuedøren. Så kan man slenge seg på en solseng mens man holder et øye med ungene som leker fredelig på plenen. Mens man på våren åpnet for naturen, kan man på sommeren ta den helt ut og innlemme naturen i huset. Fjerne taket, for eksempel. Behovet for skjerming er mye mindre på sommeren, når ungjentene uansett ligger toppløse og soler seg i parker og rundkjøringer.

Det fleksible huset følger selvsagt ikke bare årstidene. En families behov handler naturligvis ikke bare om hvilken måned man befinner seg i. Også de innvendige veggene må følge familiens rytme. Før man får barn trenger man nesten bare en stue. Der kan man feste, elske og se TV. Har man små barn trenger man først og fremst et stort bad. Vi hadde to – små barn altså – samtidig. Da trenger man et gigantbad. Mens andre investerte i bleiedispensere som vakumpakket bleiene i en liten beholder, trengte vi søppelsekker til å frakte bleiene ut i borettslagets søppelsorteringsanlegg. For ikke å glemme den lagringsplassen vi måtte ha til ubrukte bleier. Når ungene er større trenger man først og fremst et kjøkken. Der lager man middag mens ungene leker rundt føttene, der sitter podene og gjør lekser mens foreldregenerasjonen vasker opp, og der går ungene på skattejakt i hyller og skuffer. Noen år senere, særlig når man har tenåringsdøtre, trenger man ikke bare ett stort bad, men flere!

Gode tekniske løsninger glimrer også med sitt fravær. Er det noen som husker søppelsjaktene? Der gode andelseiere kunne knyte igjen søpla, gå ut i gangen og bare kaste posen ned søppelsjakta. En glimrende løsning for de fleste (sikkert med unntak av vaktmesteren, men han er jo betalt). I et nytt borettslag jeg besøkte i Bergen hadde de søppelsug, noe som høres ut som en glimrende ide. Et annet tiltak var selvvaskende vinduer. Det sier vi takk til, for vinduene hjemme ser ikke ut til å vaske seg selv. Skulle jeg ønske meg en interiøroppfinnelse, må det være rom som lydisolerte seg selv ved behov. Med en musiker i huset ser jeg definitivt et klart behov for lydisolasjonstapet før guttene når tenårene. Noen teknologisk bevandrede interiørarkitektstudenter som tar utfordringen?

Flatskjerm til alle

Åtte av ti nykjøpte fjernsynsapparater i 2006 var flate. I år vil andelen øke til 98,5 prosent, ifølge prognoser fra Stiftelsen Elektronikkbransjen. Jeg har ikke skjønt dette hysteriet rundt flatskjermer. Jeg mener – hvor flate må de egentlig være? Flate nok til å henge opp på veggen? Jaha, og hvorfor det? TV-bordet kan man jo uansett ikke kaste, så lenge TV’en er koblet til en haug annen hardware som DVD-spiller, parabolbokser, bokser for digital-TV, X-bokser eller andre spillkonsoller. De kan man ikke henge opp på veggen, og det ser ikke akkurat ut som om det blir færre multimediadingser i årene fremover. Tvert i mot. Det går noen år før man kaster den gamle videospilleren, så lenge den fungerer og man har samlet en fin stabel med gode videofilmer opp gjennom 80- og 90-tallet. Spillkonsollene kaster man heller ikke før man må, siden nye konsoller sjelden er kompatible med de gamle, slik at de usannsynlig dyre spillene ikke kan brukes på nye spillmaskiner. Og, nye spillmaskiner må man ha. Grafikken og kapasiteten til spillene øker eksplosivt fra hver konsollversjon som Nintendo eller Playstation kommer med, og noe annet nytter det ikke å overbevise barn av i dag. De er fullt oppdatert og spiller skjorta av deg allerede fra 8-årsalderen.

Da vårt TV takket for seg for noen måneder siden (til stor glede for de mannlige beboerne i huset), investerte også vi i et stort flatscreen, widescreen TV i gigantformat. Veldig anvendelig når familien er samlet for å se den siste Harry Potter-filmen, men ikke like anvendelig til hverdags. For å si det sånn; hvor stor utgave av Anne Grosvold trenger man egentlig inn i stua si en avslappet fredagskveld? Nå begynner jeg å forstå tabloidkanalenes behov for å ansette selv værdamer som egentlig er fotomodeller. Skal man få med seg værmeldingen i 2x1 meter, så bør i alle fall damene være smekre. Jeg har hørt at det finnes værdamer i USA som kler av seg i løpet av værmeldingen. Da gjør det ikke noe om metrologisk institutt melder feil annen hver dag, slik de har gjort det i sommer. På den andre siden kan det være vanskelig å forklare minstemann at damene på TV kler av seg. Om det da ikke er det naturligste i verden for en 6-åring, man kan jo aldri vite.

Damer håndterer husets dingser på ymse måter. Lav WAF, konstaterer min bedre halvdel når han kommer hjem med enorme rørforsterkere eller et gammelt hammon-orgel (!). WAF står for wife acception factor, og dingser som ikke aksepteres av konen havner ofte på utsiden av huset. I mitt hus havner de som regel i kjellerens data- og gitarrom. Jeg ser imidlertid på meg selv som relativt tolerant, og lar meg overraske over enkelte medsøstres harde regime. Toppen av alt var en venninne som til og med hadde fått mannen sin til å montere høytalerne oppå gardinbrettet – behørig gjemt bak noen stueplanter. Toppen av alt var at mannen hennes jobbet med lyd og sikkert ville prioritert musikalsk gjengivelse fremfor estetikk. Nåja, jeg skal vel ikke si noe. Det er nemlig en type dingser som gjør til og med denne damen vred, og det er fjernkontroller. Hvor mange fjernkontroller må man egentlig ha? Og hvorfor i alle dager finner man aldri den fjernkontrollen man trenger? Bare for å se TV trenger vi 2 fjernkontroller som skal håndteres i riktig rekkefølge, noe jeg mente var en garanti for at ungene ikke fant frem til skumle TV-kanaler når vi ikke var der. Der tok jeg jaggu feil. Det er utrolig, at 6-åringer som knapt kan kle på seg og i ikke en gang kan spise middag uten å søle ut over hele spisestuen, fint klarer å sjonglere med 4-5 fjernkontroller til TV, DVD, parabolanlegg og X-boks. Antakelig er ungene designet slik at det tar minst tre år før de blir pottetrent, men bare noen timer til de håndterer til og med det mest kompliserte, tekniske utstyr.

Svigermorrommet skal snart gjenbrukes, siden hun har flyttet inn i egen bolig. Diskusjonen har gått høyt om hva man skal bruke rommet til. Kino, har ungene bestemt. Spillrom er gemalens forslag. Jeg ser for seg enorme diskusjoner rundt dingser og plasmaskjermer og de nyeste spillkonsollene fremover. Og mor selv? Jeg ønsker meg et godt gammeldags flipperspill. Mest for min egen del, men også litt for å lære ungene at spillmoro ikke bare er digital moro. Vel er det mange flotte dingser i butikkene som man kan fylle huset med, men ingenting slår de gamle brettspillene, - eller et gammelt flipperspill.