Vi har flyttet kassa med lego ut på gangen. Det var et kompromiss mellom mor som ville ha stua som lekefri sone, og ungene som vil ha mor og far på et øyekasts nærhet. Det løste problemet med leker i stua, og huset fikk plutselig noen kvalitetskvadrat ekstra. Ulempen er å måtte stige over dyrebar legokunst hver gang vi skal bevege oss opp eller ned i huset.
Legosonen fikk meg til å grunne litt over hva boligen egentlig er for meg. I bunn og grunn kom jeg frem til at boligen vår for det meste var stuen vår. Der ser jeg TV, spiser middag, snakker med venner, fester og gjør håndarbeid. En sjelden gang gjør jeg også nyttige ting, som å stryke klær eller oppdra ungene. Stua gir meg sjelefred. VG kan fortelle at badet er blitt alle kvinners favorittrom. Vel dem om det. Badet vårt er fylt av uhyggelige ting som skittentøyskurv, tannkremtuber som gyter på vasken og gedigne speil som ikke akkurat skjuler de ekstra kiloene. Stua er derimot fylt med vakre møbler, tunge bøker, inspirerende kunst og harmonisk musikk. Eneste forstyrrende element er Tv-en som absolutt skal spy ut siste skrekkscenario i Irak og ungene som kommer inn hvert tiende minutt og klager over at fotballen har
havnet i hekken/vannpistolen trenger mer vann/sykkelen har punktert osv.
Hjemmet mitt var med andre ord 90% stue. Hva da med de resterende kvadratene? Det var på tide med en anket i huset. Minstemann forstod ikke helt spørsmålet. Han likte alle rommene best – så lenge vi var der. Eldstemann modererte svaret. Stua var koseligst, rommet hans var best og gangen var mest spennende.
- For jeg vet aldri hvem det er som kommer inn ytterdøra, og tenker at det kan være noen som er skummel, bedyret han. Min mann holder en knapp på kjellerrommet. Det har han fylt til randen med gamle radioer, forsterkere og datamaskiner. Der spiller han gitar, mekker på intrikate prosjekter som aldri riktig blir ferdige, og trener for å ”få en sterkere rygg”. Kjelleren er forresten det stedet jeg synes er litt skummelt. Saltutslag på betongveggene minner om en litt for dårlig drenering og gir meg et snev av dårlig samvittighet – slik ugjorte og utsatte arbeidsoppgaver ofte gjør. Dessuten kravler det titt og ofte maur og edderkopper omkring på gulvene, noe som ikke akkurat booster velværefølelsen. For meg er kjelleren et sted å vaske klar i. For min mann representerer kjelleren uoppfylte guttedrømmer om det ultimate, fjernstyrte modellflyet.
Forskerne har funnet ut at ungene ikke nødvendigvis ser på rommet sitt som det saliggjørende. Hver vinduskarm og trappeavsats er en arena for lek. Da jeg var 8 bodde vi i et gammelt trehus med frosker i kjelleren. Bare pappa turte gå ned for å hente poteter. En flaggermus som hadde campert i et hjørne av kjelleren var det som gjorde mest inntrykk på meg. Og et kott i andre etasje som hadde et ”hemmelig rom” man kunne bruke når man lekte gjemsel. I tillegg til kottet var det nok kjøkkenet som bar hjemligheten i min barndoms hus. Et kjøkken med samtaler, mat, oppvask og venting. Det tok flere timer å lage pannekaker, boller eller kaker. I alle fall føltes det slik når man var liten og satt spent og ventende foran ovnen. Det var kvalitetsareal. Antakelig har alle noen kvadrat de ikke ville ha savnet, og noen kvadrat som er umistelige. Har du?
Innlegg
