Da Egmont Serieforlaget solgte Marvel-lisensen til Schibsted i 2007 gikk jeg over til å lese Marvel utelukkende på engelsk. Det bedret engelskkunnskapene mine radikalt, men for fremtidens Marvel-lesere er dette dårlig nytt.
Marvel-utgivelsene har kommet og gått de siste tiårene. Greit nok, superhelter er ikke alltid god butikk. Kidsa har nok med spillmaskiner i alle størrelser og varianter, og eldre tegneserieentusiaster reklamerer ikke akkurat med at de har dilla på trikot-kledte fantasifigurer. Jeg forstår at blader går inn, men i Norge har utgiverne tydeligvis ikke brydd seg om å lese egne blad. Om de hadde gjort det, hadde de ikke stoppet en label midt i en historie, slik Egmont gjorde det sist gang da Spiderman gikk inn midt i historien The Other, en av de beste Spiderman-historiene noen sinne (og som senere ble utgitt i bokform n på norsk, forstå det den som kan…). Manglende respekt for det kunstneriske produktet som tegneserier faktisk er fikk meg over på den engelskspråklige siden, ikke dårlig salg av enkeltblader.
- Salgstall har gått ned, vi skylder hardnakket på den slemme finanskrisa, skriver Schibsted på sine egne nettsider.
”Så får vi se….”
Forlaget prøver å berolige leserne med at de fortsetter med de tjukke, avsluttende Spesialalbum:
- Altså samme ulla som Spider-Man: "Med store krefter" og X-Men: Truet art. Det blir et par album med Wolverine i år, og et par med Spider-Man. På mange måter er dette uansett den greieste måten å presentere Marvel-seriene på, stappa med kontinuitet og episke i formen som de er. Så får vi se hvordan det går, sier et nøkternt forlag.
Fire album i året er neppe nok til å holde på gamle lesere, og langt fra nok til å skaffe nye. Mens tegneseriefilmene klarer seg godt på norske kinoer, er veien til Narvesen tydeligvis lang. Schibsted Forlag vil imidlertid fortsette med Spider-Man Kids, et blad som neppe skaper de største entusiastene. Skal man satse på fremtidige entusiaster, bør man satse på Ultimate Spiderman som leker seg med historiene, er godt tegnet og som setter Peter Parker tilbake på skolebenken. Ultimate Spiderman ble riktignok utgitt av Egmont et par-tre år, men her er det mye bra å ta av. Nå skal det sies at Spider-Man Kids solgte bedre enn Spiderman. Barnekjennere kan nok mene at årsaken til det var leken som fulgte med….
Hva med en questback?
”Spider-Man er ellers “overalt” i det norske samfunnet. Han finnes på filmlerretet, caps, frisbee, ball, T-skjorter, penner, skoleransler, penal, viskelær, puslespill, drikkebeger, tannbørster(?), you name it (det er nesten en sport i seg selv å observere hvor fantasifulle Spider-Man produktene er), men likevel selger ikke bladet til hans nok til å holde det spinnende. Merkelig…” skriver Øyvind B på Serienett.no. Jeg tror både Egmont og Schibsted glemte å spørre leserne før de satset. De siste årene har jeg trålt landets brukthandlere på jakt etter gamle superheltblader. De fleste bruktbladforhandlere har hauger med Fantomet, Donald og Agent X. Superheltene er henvist til en liten bunke i et hjørne. Årsaken? Jeg er ikke den eneste ”gamlisen” som samler. Tvert imot. Superheltentusiastene er ikke den samme gruppen som de som kjøper pennal og viskelær med Spidermanmotiver. Vi er eldre og mer trofaste. Samtidig kan vi engelsk og handler like gjerne på Amazon som på Narvesen. Når de norske utgiverne har såpass liten respekt for eget produkt at de kutter blader midt i en historie, sender dette et kraftig signal ut til fansen. Her er det bare å bli bedre i engelsk! For ungene er ikke valget så enkelt. De klarer knapt nok å lese oxford english, langt fra å lese gateslangen som mange av heltene snakker (for ikke å snakke om skurkene). For kidsa er ikke valget Spider-Man Kids med leke eller Amazon. De ender som regel opp med en PSP eller Gameboy, og er tapt for både Schibsted og Egmont for all fremtid….
Innlegg
