Kjøp noe maskulint til jul

Hvorfor i alle dager er det bare kvinner som får lov til å innrede familiens hjem? Ungkarer får selvsagt lov til å innrede sin egen hule. Det gjør de med brask og bram, ved hjelp av gamle øl-reklamer, pokaler fra en svunnen idrettskarriere og gjerne et gammelt elghode de har arvet fra bestefars jakthytte. Ungkarshuler er ofte mørke, rotete og ikke minst spennende. Her finner man mye som godhjertede kvinner har forært dem gjennom flere tiår. Her er gjerne mors gardiner, rekonstruksjoner fra en veletablert søster og små pyntegjenstander fra ulike eks-kjærester. Jeg ødela en gang en pent pyntet tegnestifteske som tilhørte en kjæreste av meg for minst ti år siden. Esken var pyntet med tegnestifter, som jeg plukket ut og la på plass igjen. Resultaten var at jeg fikk meg en skikkelig overhaling. Den hadde han fått av en velmenende kvinne, og jeg hadde ingenting med å ødelegge den.

Vi jenter kan kanskje synes ungkarer har mye rask i leiligheten sin, at den er dyster og lite bevaringsverdig. Kan så være, men det er jo slik de har valgt å bo. Kanskje det rett og slett er deres smak. Koselig, som Kjetil Rolness ville ha sagt det. Kanskje er homsepartuljen nettopp det - homser som partuljerer for en mer kvinnelig interiørsmak. Spør man menn selv, får man ofte litt vage svar. "Det er bare blitt slik" og "jeg bor jo bare her". Trenger de egentlig å unnskylde seg? Har vi jenter forbrudt oss mot den mannlige smak?
Jeg mener meg å være liberal, også på interiørfronten. Det er ikke bare min smak som skal gjenspeiles, og dessuten har vi en stor bolig med minst ett rom som kan være bare hans. Det er stablet til taket med gamle datamaskiner, musikkutstyr og rørforsterkere (!). Dessuten henger det en pinup-kalender på korktavla og et innrammet reklameskjøte frå whiskyprodusenten Laphroaig. Vi kan etter sigende dra til Skottland og få en gratis drink for hvert år han har hatt skjøtet. Hører han meg klage over rot og dårlig smak? Neida. Man, da han skulle bestemme sofa i stua ble jeg noe mer skeptisk.

Han ønsket seg en gedigen chesterfield-salong i ekte lær, håndsydd i England. Og, når jeg sier gedigen, så mener jeg gedigen. Som sagt, så har vi plass nok. Men, ville jeg ha en tung, dyster og mildt sagt maskulin salong som brettet seg ut over halve gulvarealet? Som den gode ektefellen jeg nå en gang mener at jeg er, så tok jeg ut mine surt opptjente sparepenger og kjøpte salongen over alle salonger. Nå kunne jeg ikke tenke meg å bli kvitt den. Vel er den ruvende og mørk, men det er dit alle setter seg for den gode samtalen eller et godt glass whiskey. Dessuten er den uovertruffen til å sove i når gemalen snorker og jeg trenger et alternativ til senga.
Apropos sofa - er det noe barnefamilier sliter ut, så er det nettopp sofaen. I løpet av de siste 8 årene har vi kjøpt en vaskemaskin, en oppvaskmaskin og ikke en eneste stekeovn (den fulgte med huset). Det skal også nevnet at vi har 70 år gamle lenestoler stående som er i full bruk, og som holder seg usedvanlig godt. Sofaer har vi derimot kjøpt 5 stykker av på 8 år. Med unntak av chesterfielden som nok holder til Dovre faller, så er alle blitt slitt ut i løpet av måneder. Nå er vår fjerde TV-sofa utslitt, og vi har ventet i fire måneder (!) på ny sofa. Ikke fra Ikea, men fra Living. Imens faller mor ofte gjennom trepinnene som skal holde putene (og meg) oppe, gjerne midt i fredagskrimmen. Hvor lenge den neste sofaen holder før den er hoppet i stykker, tilskitnet med godterikliss og frastjålet alle sofaknapper og annet pynt vet ikke jeg, men det varer sikkert bare måneder. Den verste sofahistorien jeg har er da min mann kom opp fra dusjen og ungene hadde fordelt en hel smørpakke jevnt utover den italienske designsofaen vi hadde kjøpt av noen barnløse bærumsfolk. La meg si det slik, mannen min måtte ty til en ostehøvel for å få spadd opp gørra. Men, kastet vi ut vidunderet etterpå? Neida, ikke før to år etter smørhistorien, og etter utallige forsøk på å lappe huller og vaske bort barnetegninger og sjokoladeavtrykk. Naboen kom gledestrålende ned til oss og fortalte at de hadde kjøpt ny designsofa til 17 000,-. De har en liten en på 3 måneder som "bare er søt", og jeg tenkte i mitt stille sinn at det ikke finnes noen som er så totalt naive som foreldre som venter barn, eller som har babyer i sovefasen. De vet - heldigvis - ikke hva de går til.

Lykken er noe nytt

Livet har blitt mye morsommere med Iphone. Før jeg fikk meg Iphone, fikk jeg meg en basenjivalp. Livet ble mye morsommere med en basenjivalp, men mye av livet mitt tilbringer jeg andre steder enn med ham, og da var det frustrerende å ikke kunne vise resten av omverdenen hvor fantastisk morsom, søt, flink og tillitsfull denne basenjien egentlig er. Nå kan jeg det. Istedenfor å dra frem et lurvete papirbilde fra lommeboka (hvem bruker papirbilder – eller lommebøker lengre?) drar jeg nå frem min Iphone 4 i tide og utide. Gjerne til fremmede. Vil du se min søte Castor? Her er bilder av ham med og uten mariusgenser! Hvem kan si nei til et helt fotoalbum med hundebilder på mobiltelefonen? Ikke mine venner, i alle fall.

Livet er også blitt mye enklere med Facebook. Vi har opprettet en egen facebookgruppe for kullet Bushongo C slik at vi kan dele nyheter, bilder og sladder. Jo visst – vi treffes i ”real life” også i ny og ne – så nerdete er vi ikke. For hundene er det viktigste å kunne springe formålsrundt etter hverandre i snø, vann og høstblader. De driter i Facebook og Iphone, selv om jeg har en mistanke om at Castor forstår når han blir fotografert, selv om jeg bruker telefonen min til formålet. Han formelig poserer med et faraoaktig uttrykk i ansiktet.

Aller morsomst er det når man kombinerer alle disse nye teknologiene og mulighetene. Jeg tok med meg Castor til den lokale bygdeborgen her om dagen. Snøen lå tett på bakken, ingen hadde tråkket seg opp den bratte stien og jeg kunne slippe Castor fri og la han leke i snøen så mye han bare lystet. Med utsikt over hele Drammen by øvde vi på innkalling, og basenjien bykset fra snøhaug til snøhaug. En nydelig opplevelse som bare MÅ deles, ikke sant? Jeg tok opp Iphonen min, satte på HD-videoopptakeren og filmet en kort innkallingssekvens, logget meg på Facebook og la den direkte ut på Bushongogruppen vår. Dermed kunne alle se og kommentere klippet mens Castor og jeg basket oss ned fra toppen vår. Vel nede var vår aller beste nabo på besøk, og jeg kunne vise ham klippet på telefonen. Naboen kunne ikke skjønne at dette var noe man måtte dele med resten av verden, men det skjønte vår østerrikske gruppevenn Barbara, som takket for klippet. Glede dem som gledes vil, sier nå jeg...

Årets beste tips

Min gave til alle dere som lurer på hvordan 2011 skal bli et enda bedre år enn 2010:

Årets beste bokopplevelse: A piece of cake
Årets beste spill: Carcassone - både på brett og på nett
Årets dings: Iphone 4 (Ipad er også morsomt, men Iphone endrer livet ditt).
Årets ferietips: Granville Island i Vancouver.
Årets teateropplevelse: The busy world is hushed.
Årets TV-serie: Breaking bad
Årets film: Iron man 2 - elsker superheltfilmer og denne er super!
Årets beste kjøp: Hvorfor kjøpe brukt bil når du kan få en helt ny til 200.000,-
Beste vintips: Franske vinen Marion smaker som franske viner skal, og koster bare 89,-
Beste tegneserie: Y- the last man
Enkleste naturopplevelse: Ta med en termos med vann og en pose real turmat og finn et skogholt med trær å klatre i.
Beste musikk: Robert Plant - og alt som ikke er listepop for det spiller ungene 24/7.
Mest miljøvennlig: Spotify har spart naturen for mange CD-plater. Alternativet i filmens verden er å gi filmer videre til nestemann.
Årets varmeste tips: Det er fullt mulig å brenne kull i peisen (kanskje ikke så miljøvennlig, men fryser man så er alt lov.)
Beste snop: Ostepop
Årets kuleste: Prosjektør og hjemmekinoanlegg gir faktisk en bedre kinoopplevelse enn å gå på kino.
Årets morsomste: Dag Søraas (ingenting er morsommere enn morsomme tromsøgutter...)
Årets kongetips: Skaff hund og få et mye morsommere liv!

Disclaimer: Dette er altså ikke nødvendigvis ting som ble lansert i 2010, men som gledet meg i 2010. Håper det også kan bringe glede videre til andre på jakt etter livets gleder...

Vancouver

Noen bilder fra IBA-kongressen som var i Vancouver i oktober. Det vil si, bildene er jo for det meste tatt utenfor kongressalen...

A Piece of Cake

Jeg har fått sterk kritikk for å legge ut for få blogginnlegg, så her kommer det noe så prosaisk som en bokanmeldelse. Det er vel noe?

På Heathrow fant jeg boka "A Piece of Cake" av Cupcake Brown. Ja, hun heter faktisk det...

Det fines mange biografier skrevet av folk som har hatt det vondt og vanskelig. Det spesielle med denne er at hun så deltajert og relativt objektivt skriver om en tragisk barndom som nesten er for vond til å være sann. Hun er et typisk løvetannbarn som klarer seg på tross av og ikke på grunn av hva livet har å tilby. Samtidig er det en historie om hvordan mennesker kan gjøre en forskjell bare de bryr seg en liten smule om sine medmennesker. De første 15 årene bruker hun menneskene rundt seg i en forrykende fart, for å få penger, dop, utløp for raseri etc. De neste 15 årene bruker hun menneskene rundt seg i en enda større grad, men nå for å komme seg opp av all dritten som livet har sendt henne ned i. Cupcake er sta som bare rakkern. Når hun setter seg noe fore er hun ustoppelig - på godt og vondt. Men, selv ikke den staeste av de stae klarer å oppnå målene sine uten hjelp fra andre, og Cupcake trenger mye hjelp.

Når hun så klarer å bli rusfri bestemmer hun seg for å nå sitt barndoms mål - å bli advokat. Det blir en lang vei å gå, hun bruker over 15 år på å komme seg gjennom alt fra barneskolen og oppover. Jeg synes dette var den mest imponerende fortellingen i boken. Rusmisbruket hadde ødelagt konsentrasjonen hennes i så stor grad at hun bare klarte å lese i fem minutter av gangen. Løsningen ble å lese i 5 minutter, gjøre noe annet i 10 for så å lese i 5 minutter igjen. Det er imponerende å lese for en akademiker som sluker kunnskap som om det var cider...

Boka er også et spark til det amerikanske samfunnets rettssystem som ga foreldrerett bare basert på biologi, uten å se til egnethet. Det var nettopp erfaringene med dommere som sendte henne til de ene uegnede fosterhjemmet etter det andre som fikk henne til å gå inn i jusens verden (tror nå jeg).

Selv om temaet er tragisk er boka skrevet på en morsom og lite sosialpornografisk måte. Det eneste jeg ikke likte var den religiøse undertonen som til tiden kom til overflaten i boka. Nå er de fleste amerikanere religiøs, så det får man vel bare tåle...

Cupcake har selvsagt vært på Oprah:
http://www.oprah.com/spirit/Phenomenal-Woman-Cupcake-Brown

Og hun har naturligvis egen nettside:
http://www.cupcakebrown.com/main.php?NAV=about&PIC=about

Jeg finner ikke boka på norsk, så den er nok ikke oversatt. Kjøp den på Amazon for en billig penge.

Og om noen lurer på om de kan få mitt eksemplar, så kan de ikke det. Jeg la den tilbake der jeg fant den - på Heathrow 10 dager senere :-)

PS:
Illustrasjonen jeg har brukt er min egen, lille Cupcake. Fin, ikke sant?

På gamle tomter

Har du noen gang besøkt ditt gamle hjem etter at du hadde flyttet? Ringt på den gode, gamle dørklokka di for å be om en liten titt i de gamle omgivelsene? Om du tør stålsette deg på møtet med et gammelt rede, bør du unne deg den opplevelsen. Uansett bør du alltid behandle nye kjøpere godt. Fortell om alle skavanker og lyter, og underslå aldri en manglende membran eller en gammel lekkasje, slik at du senere kan spasere rundt huset med god samvittighet, eller som jeg gjerne gjør – ringe på og spørre om å få ta en titt.

Det var et ungt par som kjøpte den lille leiligheten vår. Et lite, rødt rekkehus var det – i et koselig Andeby-borettslag. Hun var opprinnelig fra Portugal, han var staut og stille. Allerede på visningen hadde hun ommøblert og pusset opp både kjøkken og barnerom. Forståelig nok – det hang fremdeles 80-tallsborder på veggene og gulvbelegget var løsnet fra gulvplankene enkelte steder. Under kontraktsmøtet fortalte den ivrige boligkjøperen at hun allerede var gått til innkjøp av nye møbler, og det var tydelig hvor hun verket etter å komme inn i et eget hjem for aller første gang. Jeg var derfor spent på hvordan de hadde fått det etter et lite halvår, og tok meg et besøk som ble litt av en opplevelse.

Aldri hadde jeg bodd så lenge på ett sted, som i dette rekkehuset. I 4 år hadde vi rotet, ryddet og pusset opp. Der ble den sistefødte båret over hjemmets terskel for første gang, og vi dekorerte et barnerom for to. Hvert gulvknirk kjente jeg, og dersom lyset gikk klarte jeg fint å manøvrere meg gjennom rommene. En del rakk vi å pusse opp, men mye stod igjen. Det neste på tapetet var å pusse opp stua, mens kjøkkenet ble stadig værende nederst på gjøre-lista. Er det ikke merkelig hvor lett man blir vant med å leve med slitt laminat og falmet tapet? Det er så man ikke ser det til slutt, ikke ulikt ens eget rot. Vel, det vi var blitt blinde for, var iøyenfallende for de nye boligeierne. Og hvilket interiørtalent det var som hadde okkupert vår gamle bolig! Det tok fullstendig pusten fra meg – da jeg etter noen sekunder begynte å kjenne meg igjen…

Vår slitte 80-tallshjem var som tatt ut av BoNytt! Som interiørkonsulenter flest ville gjort (hun jobbet med data og hadde tydeligvis skjulte talenter) hadde hun malt veggene hvite. Hun hadde kjøpt minimalistiske hvite møbler og mikset dem med afrikansk interiør og detaljer. Gardinbrettene var kastet ut og gardinene var tredd rett på stålfargede gardinstenger. Kjøkkenet var det rommet som var misnt gjenkjennelig. Den trauste, stille ektemannen hadde lagt nytt gulv i teakfarget pergo, kjøkkeninnredningen var farget stålgrå slik at den stod i stil med den stålgrå steikeovnen, som igjen stod i stil med den nye, stålgrå, frittstående kjøkkenvifta. Hadde det vært plass på det lille kjøkkenet, ville de sikkert ha satt inn en egen kokeøy med den stilfulle kjøkkenvifta hengende midt i rommet. For å gi mer luft til rommet, var to store kjøkkenskap kastet ut og isteden for lot små, lave, stålgrå Ikeahyller krydderet stå på utstilling i kjøkkenhjørnene.

Det var imponerende, men det skal sies at det unge paret enda ikke hadde fått noen barn. De jobbet med saken, opplyste de, og med tiden vil nok små barnehender klisse sjokoladepålegg på veggene, rive ned krydderet på de lave hyllene og strø leker rundt i hele huset. Gardinene vil neppe heller få henge i fred, men inntil de lykkelige omstendighetene inntreffer, og da i enda noen måneder, vil det gamle huset vårt få skinne som en interiørartikkel i et glossy magasin.

PS: Oppussingen i vårt nye hus går akkurat like raskt som oppussingen av det gamle, og man blir raskt like blind for vegger som burde vært malt og dører som burde vært skiftet ut. Etter syv år med de forrige eiernes fuktskadede laminat på kjøkkenet hev mannen min seg rundt og la nytt gulv - med livstidsgaranti (hva nå det er..). Årsaken til denne kraftanstrengelsen ser dere her. Lille Castor fortjener bedre, og han bor på kjøkkenet...

Baby i huset (tilegnet min bror som nå går ut i pappaperm)

Det å kjøpe hus er noe av det tryggeste man kan gjøre. Du står der med nøkkelen i hånden og vet at HER kan du være så lenge du vil. Her kan du regjere så mye du vil. Låse døra om du ikke vil snakke med noen. Krølle deg sammen i godstolen og nyte en kopp te en kald vinterkveld – uten at noen krever noe ytterligere av deg. Spille den musikken DU vil, henge opp postsekker som gardiner om du ønsker det, og innrede i akkurat den stilen du selv vil. En mann er hans borg, og kvinnens lune rede.

Så feil kan man ta. Så ufattelig feil kan man ta. Et ubetenksomt øyeblikk kan gjøre redet ditt om til en ridderborg i krigstid. Og da snakker jeg ikke om at du glemte å låse døren slik at hele byens narkomane har dealet og festet på stuegulvet ditt. Nei, da snakker jeg om øyeblikket som førte til den dagen du endelig kommer hjem fra sykehuset og setter fra deg familiens nyankomne i entreen. Eller, rettere sagt; det uvitende og forhåpentligvis umælende lille uskyldsvesenet har allerede endret leiligheten betraktelig. Barnevognen står parkert i gangen, babyklær ligger pent brettet sammen i den nye stellebordskommoden, en barneseng er plassert ved dobbeltsengen og stuen er pyntet med uroer, vippestol og leketeppe.

Og enda har man kun en liten anelse om hvor okkupert leiligheten egentlig er blitt. Babyene ligger der man har lagt den, forhåpentligvis fremdeles umælende. Babylekene er jo for så vidt dekorativ, og barnevognen kan man sette i oppgangen til ergrelse for naboene. Slike babyer er jo så søte så lenge. HAH! Så ufattelig feil kan man ta. Noen få måneder etter – som for øvrig føler som nanosekunder for en mor i ammetåke og en far i babysjokk, er katastrofen et faktum. Leiligheten tilhører ikke lengre de som står oppført som eiere på likningen. På mange måter kan man si at det ikke lengre er en bolig, men et åsted. Barnet beveger seg. Det river ned alt som den får tak i. Biter sundt bøker, plater og videokassetter dersom de uheldigvis er plassert for lavt i terrenget, og kaster leker veggimellom. Kjøkkenet er ikke lengre åsted for hyggelige vennesammenkomster a’la Jamie Oliver, men et katastrofeområde der mat flyr veggimellom, kopper knuses og melken alltid finner en vei ut av glasset. Soverommet, som fremdeles rommer barnesengen i og med at knøttet fremdeles våkner tre ganger hver natt og mor synes det er for strevsomt å jobbe seg ut av senga for å amme, er fratatt all romantikk og erotikk. Bare for en liten stund til, sier mor beroligende til far, som slett ikke blir beroliget, men som endelig begynner å forstå hvor forandret boligsituasjonen egentlig er blitt.

Interiørarkitekter tror det er maling og møbler som skaper ett rom. Vi andre vet bedre. Bare homofile trendsettere klarer å holde stilen, enten det er italiensk hvitt eller moderne minimalistisk. Alle andre har problemer bare med å finne bordet under alle avisene, rydde bort en brøkdel av lekene eller overtale tenåringsgutten om å slutte å mekke sykkel i stua. For ikke å snakke om hvilken enorm pedagogisk utfordring det er å få barn i en hvilken som helst alder til å rydde eget rom, eller brette sammen egne klær. Sånn er det bare, og det vet vi. Men det går sjelden opp for en før det er for sent, og du må innse at boligdrømmen ble noe helt annet enn det du først trodde da du stod der med nøkkelen i hånda.