Har du noen gang besøkt ditt gamle hjem etter at du hadde flyttet? Ringt på den gode, gamle dørklokka di for å be om en liten titt i de gamle omgivelsene? Om du tør stålsette deg på møtet med et gammelt rede, bør du unne deg den opplevelsen. Uansett bør du alltid behandle nye kjøpere godt. Fortell om alle skavanker og lyter, og underslå aldri en manglende membran eller en gammel lekkasje, slik at du senere kan spasere rundt huset med god samvittighet, eller som jeg gjerne gjør – ringe på og spørre om å få ta en titt.
Det var et ungt par som kjøpte den lille leiligheten vår. Et lite, rødt rekkehus var det – i et koselig Andeby-borettslag. Hun var opprinnelig fra Portugal, han var staut og stille. Allerede på visningen hadde hun ommøblert og pusset opp både kjøkken og barnerom. Forståelig nok – det hang fremdeles 80-tallsborder på veggene og gulvbelegget var løsnet fra gulvplankene enkelte steder. Under kontraktsmøtet fortalte den ivrige boligkjøperen at hun allerede var gått til innkjøp av nye møbler, og det var tydelig hvor hun verket etter å komme inn i et eget hjem for aller første gang. Jeg var derfor spent på hvordan de hadde fått det etter et lite halvår, og tok meg et besøk som ble litt av en opplevelse.
Aldri hadde jeg bodd så lenge på ett sted, som i dette rekkehuset. I 4 år hadde vi rotet, ryddet og pusset opp. Der ble den sistefødte båret over hjemmets terskel for første gang, og vi dekorerte et barnerom for to. Hvert gulvknirk kjente jeg, og dersom lyset gikk klarte jeg fint å manøvrere meg gjennom rommene. En del rakk vi å pusse opp, men mye stod igjen. Det neste på tapetet var å pusse opp stua, mens kjøkkenet ble stadig værende nederst på gjøre-lista. Er det ikke merkelig hvor lett man blir vant med å leve med slitt laminat og falmet tapet? Det er så man ikke ser det til slutt, ikke ulikt ens eget rot. Vel, det vi var blitt blinde for, var iøyenfallende for de nye boligeierne. Og hvilket interiørtalent det var som hadde okkupert vår gamle bolig! Det tok fullstendig pusten fra meg – da jeg etter noen sekunder begynte å kjenne meg igjen…
Vår slitte 80-tallshjem var som tatt ut av BoNytt! Som interiørkonsulenter flest ville gjort (hun jobbet med data og hadde tydeligvis skjulte talenter) hadde hun malt veggene hvite. Hun hadde kjøpt minimalistiske hvite møbler og mikset dem med afrikansk interiør og detaljer. Gardinbrettene var kastet ut og gardinene var tredd rett på stålfargede gardinstenger. Kjøkkenet var det rommet som var misnt gjenkjennelig. Den trauste, stille ektemannen hadde lagt nytt gulv i teakfarget pergo, kjøkkeninnredningen var farget stålgrå slik at den stod i stil med den stålgrå steikeovnen, som igjen stod i stil med den nye, stålgrå, frittstående kjøkkenvifta. Hadde det vært plass på det lille kjøkkenet, ville de sikkert ha satt inn en egen kokeøy med den stilfulle kjøkkenvifta hengende midt i rommet. For å gi mer luft til rommet, var to store kjøkkenskap kastet ut og isteden for lot små, lave, stålgrå Ikeahyller krydderet stå på utstilling i kjøkkenhjørnene.
Det var imponerende, men det skal sies at det unge paret enda ikke hadde fått noen barn. De jobbet med saken, opplyste de, og med tiden vil nok små barnehender klisse sjokoladepålegg på veggene, rive ned krydderet på de lave hyllene og strø leker rundt i hele huset. Gardinene vil neppe heller få henge i fred, men inntil de lykkelige omstendighetene inntreffer, og da i enda noen måneder, vil det gamle huset vårt få skinne som en interiørartikkel i et glossy magasin.
PS: Oppussingen i vårt nye hus går akkurat like raskt som oppussingen av det gamle, og man blir raskt like blind for vegger som burde vært malt og dører som burde vært skiftet ut. Etter syv år med de forrige eiernes fuktskadede laminat på kjøkkenet hev mannen min seg rundt og la nytt gulv - med livstidsgaranti (hva nå det er..). Årsaken til denne kraftanstrengelsen ser dere her. Lille Castor fortjener bedre, og han bor på kjøkkenet...
Innlegg
