Livet har blitt mye morsommere med Iphone. Før jeg fikk meg Iphone, fikk jeg meg en basenjivalp. Livet ble mye morsommere med en basenjivalp, men mye av livet mitt tilbringer jeg andre steder enn med ham, og da var det frustrerende å ikke kunne vise resten av omverdenen hvor fantastisk morsom, søt, flink og tillitsfull denne basenjien egentlig er. Nå kan jeg det. Istedenfor å dra frem et lurvete papirbilde fra lommeboka (hvem bruker papirbilder – eller lommebøker lengre?) drar jeg nå frem min Iphone 4 i tide og utide. Gjerne til fremmede. Vil du se min søte Castor? Her er bilder av ham med og uten mariusgenser! Hvem kan si nei til et helt fotoalbum med hundebilder på mobiltelefonen? Ikke mine venner, i alle fall.
Livet er også blitt mye enklere med Facebook. Vi har opprettet en egen facebookgruppe for kullet Bushongo C slik at vi kan dele nyheter, bilder og sladder. Jo visst – vi treffes i ”real life” også i ny og ne – så nerdete er vi ikke. For hundene er det viktigste å kunne springe formålsrundt etter hverandre i snø, vann og høstblader. De driter i Facebook og Iphone, selv om jeg har en mistanke om at Castor forstår når han blir fotografert, selv om jeg bruker telefonen min til formålet. Han formelig poserer med et faraoaktig uttrykk i ansiktet.
Aller morsomst er det når man kombinerer alle disse nye teknologiene og mulighetene. Jeg tok med meg Castor til den lokale bygdeborgen her om dagen. Snøen lå tett på bakken, ingen hadde tråkket seg opp den bratte stien og jeg kunne slippe Castor fri og la han leke i snøen så mye han bare lystet. Med utsikt over hele Drammen by øvde vi på innkalling, og basenjien bykset fra snøhaug til snøhaug. En nydelig opplevelse som bare MÅ deles, ikke sant? Jeg tok opp Iphonen min, satte på HD-videoopptakeren og filmet en kort innkallingssekvens, logget meg på Facebook og la den direkte ut på Bushongogruppen vår. Dermed kunne alle se og kommentere klippet mens Castor og jeg basket oss ned fra toppen vår. Vel nede var vår aller beste nabo på besøk, og jeg kunne vise ham klippet på telefonen. Naboen kunne ikke skjønne at dette var noe man måtte dele med resten av verden, men det skjønte vår østerrikske gruppevenn Barbara, som takket for klippet. Glede dem som gledes vil, sier nå jeg...
Innlegg
